Racereport Norseman 2016

Vi fulgte Intersport ambassadør Lars Christian Vold under Isklar Norseman Xtreme Triathlon 2016. Se rapporten hans her:
Hvis du er av typen som ser filmen før du leser boka, kan du se Intersport sitt sammendrag av konkurransen min her. Jeg har fullført Norseman fem ganger tidligere. I seks år har jeg viet store deler av livet mitt til å trene mot en bitteliten konkurranse i norsk ødemark. Dette er ikke OL. Her får du ikke medalje for å gjøre det bra engang. Du kan få en storslått naturopplevelse. Det er hvis du er så heldig å slippe regn og tåke naturligvis. Og skulle sikten på konkurransedagen være god er antakeligvis konsentrasjonen din andre steder uansett. Like fullt trener jeg målrettet mot denne konkurransen som om det var OL år etter år. Norseman har blitt noe spesielt for meg.  

 

Det var min første triatlonkonkurranse og det er Norseman sin fortjeneste at jeg først og fremst definerer meg som idrettsutøver, selv om jeg med god grunn kunne kalt meg mye annet rart isteden. Fra mine fem tidligere deltakelser har jeg blant annet en andre-, tredje- og en fjerdeplass, så nå er det kun én plassering som gjelder. Femteplassen. Jeg har et utfordrende vinterhalvår med mye skole, jobb og sykdom bak meg, men de siste to-tre månedene har fungert bedre enn noensinne. Når jeg ankommer Eidfjords Torneroseslott to dager i forkant har jeg stor tro på at jeg kan gjøre mitt livs beste konkurranse. Det er ingen tvil om at formen er en helt annen enn den var i fjor.

Foto: Mathias Myklebust

Også i år har jeg fått med meg erfarent supportmannskap. Kona mi, Mari, er den eneste som ikke har blitt skiftet ut i løpet av seks Norseman-konkurranser. Hun har kontroll på alt, alltid. For tre år siden ga jeg henne en ring på Gaustatoppen for lang og tro supporttjeneste. Christian, prototypen på servicesvenske, bærer bager og mekker sykkel. Tidligere aktiv triatlet som var aller best i skiftesonen. Satser nå bare på skifting. Mattis er medisinstudent med spesialisering i gels, måltidserstattere og smertelindring. Wildcard med uforutsigbare påfunn. Bør helst oppbevares bak lydtette vegger. Eirik har morgenvakt på Norsemans operasjonssentral før han møter meg i Zombie Hill. Driftig mann. Olav Wendel, wildcard nummer to, har dratt fra fire unger og ho kjerringa i Bodø fire ganger tidligere for å bevitne mine Norsemandeltakelser. I år hørte vi ingenting før sent kvelden før start. Mari fikk en telefon. ”E dokk i Eidfjord? Æ e her.”

Prerace-stemningen i Eidfjord er spent som vanlig. Jeg er stort sett ikke en nervøs kar, men denne bygda får nervene frem i meg hvert år. Det er ingenting som senker pulsen som pastaparty og et langbord med gode venner som er der i samme ærend. Vi får selskap av Kristian Horne og hans supportteam ved bordet. Han har med seg Marie og italieneren Rafletutolini, eller Jacob som vennene hans kaller ham. Du trenger bare å kjenne ett av disse menneskene for å skjønne at latteren sitter løst. Ingenting av det vi snakket om egner seg her.

Det eneste som kan gjøre utsikten fra hotellrommet vakrere er 250 blinkende sykler.

Fergeturen er en eneste lang dokø i år. Årets Norsemanferge har tre doer og 250 nervøse mager ombord. Jeg låser meg ut av doen tre minutter før vi hopper i vannet. Inne på land lærer Mattis og Olav hverandre å kjenne over et vennskapelig slag tannpirker-poker. Det går forholdsvis rolig for seg helt til Olav går tom for tannpirkere og satser to av ungene sine i villrede. Mattis vinner. Starten går og det tar ikke mange minuttene før noen av oss har dannet en tetgruppe. Det er tøffe svømmeforhold og jeg legger meg som en av de bakerste i gruppa for å la de andre gjøre jobben. Jeg skal svømme hardt, men jeg vil ikke brenne kruttet allerede på morgendukkerten. Jeg kommer opp fra vannet som nummer fem. Perfekt!

Etter åtte år sammen begynner Mari å få god trening i å skifte på meg og jeg er førstemann ut av T1. Kort tid etter får jeg følge av skotske Graeme Stewart. Ved Vøringsfossen får vi første sekundering.

”Ten minutes on Allan and five on Lars Petter!” roper Mattis. Han tar hensyn til Graeme og har pådratt seg en kledelig britisk aksent. Brilliant, tenker jeg. Det er de jeg har forestilt meg som de tøffeste konkurrentene. Nå gjelder det å beholde roen og ledelsen, så skal de slite med å ta meg igjen på løp. Dyranut kommer, toppen av de første lange bakkene. Lars Petter har tatt voldsomt innpå og er bare to-tre minutter bak. Jeg overbeviser meg selv om at det ikke er noen grunn til å stresse. Jeg skal kjøre jevnt og kontrollert på 300 watt i motbakkene og 270-280 watt på flatene for å være sikker på å ha gode løpebein. Klarer noen å ta meg igjen da er det ikke noe jeg kan gjøre med det. 10 minutter senere får jeg ny sekundering. ”Du drar fra! Ingen sykler fortere enn deg!” roper Mattis. ”Dessuten har jeg vunnet to av ungene til Olav i poker. Jeg har blitt far!”

Foto: Kyle Meyr

Denne ledelsen hadde jeg ikke ventet. Det regner og er iskaldt, men det merker jeg knapt noe til. Jeg må konsentrere meg om å ikke bli overivrig. Jeg dytter i meg gels og energidrikke og fokuserer på å gjøre alt riktig. I bakhodet surrer tanken på at Mattis ikke vet hva han har vunnet. De ungene like gærne som faren. Ved Geilo får jeg beskjed om at jeg har dratt enda mer i fra. ”Du har syv minutter på Lars Petter! Du er helt rå, Lars!” ler Christian. Jeg begynner å gi meg selv komplimenter også. Jeg pøser på med selvskryt. Å, så hyggelig jeg er! Jeg passer på å ikke tråkke noe hardere, for nå merker jeg ikke at det er anstrengende lenger. Jeg forbereder meg på negative sekunderinger i motbakkene etter Geilo, men nyhetene er gode. Åtte minutter nå. Jeg kan knapt tro det. Jeg ler av glede mens jeg suser ned bakkene. Jeg skjelver av kulde, men har knapt følt meg så levende noen gang. Kroppen verker, men jeg nyter det. Akkurat nå nyter jeg smerten mer enn jeg nyter helmjølk i sofaen etter en hardøkt. Det har aldri vært så deilig å ha det vondt før!

Tilskuere langs løypa heier og bekrefter nok an gang at jeg leder. Selv race marshall’en er ekstatisk og hoier. Hva er det han roper? Jeg er alene med tankene og kommer fram til at det hørtes ut som gult kort. Fem minutters tidsstraff. Det må jo være det eneste som kan ødelegge noe av dette forspranget. Jeg overbeviser meg selv om at det var det han sa. ”Har jeg fått gult kort!?” skriker jeg neste gang jeg ser supporten min. Stoppet etter har de vært i kontakt med løpsledelsen og lykkerusen over vidda fortsetter. ”Du leder med elleve minutter og har ingen gule kort.” Etter fem år med psykologstudier og et halvt år med praksis i kognitiv terapi er jeg altså i stand til å skape mine egne falske overbevisninger nesten uten bevis. Før jeg vet ordet av det er jeg på toppen av Imingfjell. Det er mange tilskuere der og alle heier og skriker. Jeg får gåsehud og legger meg ned i tempobøylen igjen. Nå gjenstår det bare visping før løpingen begynner, og jeg føler meg knapt sliten. ”13 minutter! 13 minutter!” roper Christian rett før den siste nedstigningen.

Foto: Kyle Meyr

Jeg visste jeg måtte ha ledelse etter syklingen for å ikke bli tatt igjen på løp, men jeg hadde ikke regnet med mer enn fem minutter. Dette er helt uvirkelig. Nå må jeg virkelig knote det til for å knuse drømmen. Jeg kjører ned de bratte bakkene i Tessungdalen, men denne gangen ligger jeg ikke i aeroposisjon. Denne gangen sitter jeg oppreist og holder på bremsene for å være sikker på at jeg ikke mister kontrollen. Det første partiet går fint og rolig. Kun en sving igjen. Jeg har kjørt ned her utallige ganger. Kan løypa utenat. Det er dumpete, bratt, glatt og svingete, men dette har jeg kontroll på. Så hopper kjedet av. Det kiler seg fast mellom kranken og ramma på sykkelen. Pedalene rikker seg ikke. Jeg tar meg ikke tid til å stoppe og løsne det for hånd. Jeg vil prøve å ordne det i fart. Jeg flytter fokus fra veien og ned på kjedet. Det kommer en dump. Jeg stivner til. Jeg klarer ikke svingen som kommer. Det står mellom sklitakling på asfalten eller svalestup i grøfta. Jeg ser Norseman-forberedelsene mine passere i revy. Grøfta er gressbelagt og ser innbydende ut. Jeg velger den. Forhjulet stopper opp i en kløft, og panna treffer bakken foran meg. Jeg kjenner en iling nedover nakken og ryggen før jeg fullfører saltoen med en liten skru og lander på venstre hofte. 

Burde hatt over 15 i stilkarakter, men turnjuryen er ikke på plass halvveis ned Tessungdalen i dag. Jeg reiser meg opp og setter meg på sykkelen. Adrenalinet pumper og jeg kjenner ingen smerte. En liten salto gjør ingenting, glem det og fortsett, du har god tid. Kikker ned på det fastkilte kjedet igjen. Det står 45 grader ut fra sykkelen nå. Skrekkslagen support tar meg igjen og vrenger bilen ut av veibanen. Christian hopper ut i fart. Han bøyer kjedet på plass og sender meg videre. Men det er ikke bra nok. Det hopper av og kiler seg fast igjen. Mens jeg forsøker å holde skjelvinger og kramper i sjakk med en tiurleik-lignende dans, bytter Christian kjede i en fart jeg aldri har sett maken til. Det er hasteoperasjon og både overlegen og assistentene hans er på plass. ”Kjedetang. Takk. Hurtigkobling. Takk. Klem der. Bra. Sånn. Sykle!” Neste år er det Christian som fortjener en ring på Gaustatoppen. Jeg vet ikke hvor mange minutter jeg har mistet, men dette kan fremdeles gå.

Reparasjoner underveis

Jeg kommer til skiftesonen, hopper av sykkelen og løpinga er i gang under 30 sekunder senere. ”Du leder fremdeles med seks minutter! Dette er som planlagt!” Negative og nedbrytende tanker kommer halsende som sultne ulver i bakhodet. Med den løpeformen jeg har hatt de siste månedene vet jeg at seks minutter bør holde, men Lars Petter er en bedre løper og kommer garantert til å ta innpå før bakkene. Samtidig som at jeg får varmen i kroppen kommer smertene fra fallet. Ryggen og hofta er stiv og ubevegelig. Jeg pleier jo ikke å drive med turn. Hvert skritt blir en større prøvelse enn det forrige. Dette går alt for treigt! ”Lars Petter tar innpå litt, men du ser bra ut. Bare hold fokus nå!” Jeg hører den samme fortvilelsen og trøsten i stemmene deres som jeg har hørt her de tre foregående årene. De ser at denne løpinga ikke kommer til å holde, men prøver tappert å overbevise både seg selv og meg om at det fortsatt er håp. Men drømmen er knust for denne gang. Etter rundt tolv kilometer tar Lars Petter meg igjen. Han er en gazelle og jeg er en gås. Heldigvis er ikke gazeller kjøttetere og han gir meg noen trøstende ord idet han løper forbi. ”Dette tar du, Lars Christian. Kjør på!” sier jeg før han forsvinner foran meg. For to år siden passerte jeg ham i kampen om andreplassen fordi han hadde brukket foten i oppkjøringen. Nå er det hans tur til å vise hva han er god for når alt fungerer. Det er bare å bøye seg i støvet for denne mannen. God i nærmest all kondisjonsidrett, konkurrerer nesten hver helg hele året, jobber vanlige arbeidsuker og gjør det alltid bra. Alltid. For en mann.

Jeg feirer med en tur i grøfta. Den splitter nye raflesvampen er ikke verdt å bruke nå. ”Dopapir!” roper Mari. Nok en gang er det Christians tur til å skinne. Han tryller en rull fram fra innerlomma og kaster den over i det jeg passerer. Det er servicesvensken sin, det! Det er mange som har kommet for å følge og heie på meg i år. Og jeg bæsjer med rekordstort publikum. Det er norske flagg, kubjeller, plakater og klapping. ”Nu må du press, Lars”, roper min gode venn Anders Alveng som følger løpinga fra sykkelsetet. Anders har alltid mange gode råd til hvordan ting skal skje fort. ”Du har ikkje tid til polering nu, Lars!” Videre blir smertene mer og mer intense. Snart kan ikke det jeg driver med kalles løping. Dette er halting. Jeg drar beinet etter meg og ser ut som en du ikke ville møtt i en mørk bakgård. Venter på at beina skal stoppe helt og bestemmer meg for å bryte når det skjer. Jeg er ikke her for å kjempe om en gjennomføring. Men så kommer jeg på alle jeg kjenner som venter på meg ved bakkene og på supporten min som fortsatt langer gels og drikke som om vi kjemper om seieren. Rett før Zombie Hill blir jeg tatt igjen av Henrik Oftedal. Jeg minnes at jeg løp forbi en nedbrutt Henrik i bakkene her i fjor. Nå har vi byttet roller. Dette er trolig hans siste Norsemandeltakelse og jeg unner Mr. Norseman en verdig avslutning. Når jeg først blir slått er det få jeg heller vil bli slått av enn Lars Petter og Henrik.

Foto: Kai Otto Melau

I bakkene blir jeg møtt av Petter, en treningskamerat fra min praksistid på Modum Bad. Han var nok ikke forberedt på å møte Quasimodo. Han drar og jeg prøver å løpe, men det biter til i hofta og jeg må gå. For meg er det ingen motivasjon i å kjempe om en tredjeplass nå. Jeg kom for seier og etter en så god start føles tapet mer skuffende enn noensinne. De kreftene jeg har igjen vil jeg heller spare til senere. Men jeg får ikke ta mange skritt før Olav kommer løpende ved siden av meg og setter meg på plass. ”Du får faen ikkje gå nu! Ser æ ett eneste steg til så mista æ all respekt for dæ!” Jeg løper igjen. Hva gjør man ikke for å fortjene respekten til en streng nordlending? Mari har dratt i forveien for å møte oss på toppen, derfor overrasker det meg å se henne komme nedover bakkene hengende ut av vinduet i mine foreldres bil. Har det rakna helt? Hun vifter med et nøkkelknippe. Lenger nedi bakken står Mattis og Christian og venter på å få startet supportbilen. I løpet av timen supportbilen var satt ut av spill har heltemodig innsats fra Eirik og Petter til fots sørget for jevn tilføring av mat og drikke. Jeg må revurdere Maris opptak i neste års supportteam. Og kanskje den ringen. Etter 35km begynner det å flate ut og det går litt lettere. Fremdeles vondt, men ettersom løpingen har gått såpass tregt har jeg massevis av overskudd. Jeg løper sammen med Christian, Eirik og Petter. ”Nå må vi huske at det viktigste er å delta!” Jeg blir overrasket over den livlige latteren den tørre kommentaren min blir møtt med. Neppe på grunn av humoren, men av lettelse over at jeg prøver meg på litt ironi tross alt. Ved Stavsro begynner selve fjellet og det er kun de fire tyngste kilometerne igjen.

Jeg får følge av Chris og Robin, som jeg også har blitt kjent med på Modum. De er i Norgestoppen i triatlon i sin aldersklasse. Det er utrolig motiverende å få følge av hele denne lille disippelflokken og jeg gir det jeg har oppover de siste bakkene. Etter en av de tøffeste dagene i mitt liv, når jeg omsider toppen og jeg krysser målstreken. I fjor gråt jeg gledestårer over en tredjeplass, og det kunne jeg nok gjort i år også under andre omstendigheter. Men nå kjenner jeg ikke på glede. Nå kjenner jeg en mer intens skuffelse enn jeg noensinne har gjort før. Jeg føler meg flau over å gråte over en sånn bagatell, mens et titalls mennesker står og filmer og ser på. Det er tross alt bare idrett, og skuffelser er en del av all idrett. Tidligere vinner Line Foss brakk kragebenet på vei ned samme bakkene som meg og fjorårets vinner Allan Hovda måtte bryte på løpingen fordi han hostet blod. Jeg var også heldig som ikke skadet meg alvorlig, og jeg klarte tross alt å gjennomføre. I tillegg har jeg vist at treneren min, Mats, har tryllet fram en form i meg som jeg ikke trodde var mulig på kun ett år. Minutter senere kommer Kristian Horne som har løpt i mål på en knallsterk 7. plass. Han gråter også, men det er av glede. Jeg ser Lars Petter stråle over seieren og på vei ned igjen ser jeg Kari Lingsom bevege seg mot sin førsteplass. Skuffelsen forlater Gaustatoppen og det er kun glede og utmattelse igjen der oppe. I timene etter strømmer det på med 160 drømmer som går i oppfyllelse og mitt lille nederlag drukner i all mestringen.

Foto: Kyle Meyr

Noen dager etter er følelsen en ganske annen. Jeg er fremdeles skuffet, men jeg er aller mest sulten på å få vist hva jeg er god for. Om to uker kjører jeg halvdistanse i Challenge Tønsberg, og om drøye fire uker får jeg nok en gang prøve meg på det jeg virkelig kan, fulldistanse i Challenge Almere-Amsterdam. Der skal det gå fort! 

Først publisert på natgeobloggen.no