Etter 3 måneder med sykdom,
er 
Lars Vold klar for rekord!

Endelig er det klart for en ny triatlonsesong. Etter sesongen i fjor prøvde jeg å glemme alle nedturene som hadde vært. Tre måneder med sykdom på våren. I starten av sesongen var det allikevel et lite lysglimt som ga håp om at jeg allikevel kunne komme i god form i løpet av sesongen. 

Det var i sesongens første fulldistanse i Danmark, da jeg kom på 5.  plass totalt. Formstigningen fortsatte fram til hovedmålet som var Norseman og sesongens høydepunkt var 1100moh på Imingfjell med god ledelse, før jeg stupte ut i grøfta på vei ned mot Austbygde. Jeg klarte å halte meg til Gaustatoppen, før jeg satt meg ned og gråt av skuffelse. Jeg var fast bestemt på å avslutte sesongen med en god opplevelse og begynte med en gang å se frem til neste konkurranse, en fulldistanse i Nederland. Kanskje begynte jeg litt vel tidlig å se frem mot neste konkurranse? Eller kanskje var jeg bare veldig uheldig. Den måtte jeg nemlig avlyse på grunn av det jeg håpet var en forkjølelse, så jeg meldte meg opp til Ironman Barcelona isteden. Det var ingen forkjørelse jeg hadde. Det var lungebetennelse, som varte i over en måned og fikk meg til å føle meg mer som en kronisk røyker enn en triatlet i oppkjøringen til årets siste konkurranse. Jeg stilte innbitt på startstreken i Barcelona med samme mindset og forutsetning som en femåring som har bestemt seg for å flytte hjemmefra. Det gikk naturligvis ikke så bra.

Men, jeg skriver ikke dette for å klage over fjorårets sesong. Jeg skriver det for å få fram kontrasten til årets sesong. Eller i hvert fall det jeg håper og tror blir en kontrast. Nettopp på grunn av fjorårets nederlag har jeg vært mer sulten og motivert enn noensinne til å få en sesong som blir den rake motsetning. Og alt ligger an til at den drømmen kan gå i oppfyllelse. Etter Ironman Barcelona har det meste gått knirkefritt. Jeg har trent jevnt og bra, ikke hatt noen langvarige sykdomsperioder og fra og med januar har jeg hatt den beste formstigningen jeg har opplevd siden jeg var nybegynner i triatlon for over fem år siden. Det største problemet har vært litt småvondt i akilles, men dette har jeg holdt i sjakk med hjelp fra Naprapatkontoret, massasjemaskinen min og Mats, treneren min. Hvorfor har det gått så mye mer knirkefritt enn tidligere år? Jeg tror omsider jeg har lært meg å skjønne når kroppen er klar for hard trening og når den ikke er det. Jeg har riktignok trodd at jeg har vært god på det tidligere også, men nå har jeg altså blitt enda bedre. Kanskje er det fremdeles mer å lære på det området, det vil tiden vise. Uansett, det som har vært viktig for meg er bedre intensitetsstyring etter dagsform. Jeg har vært flink til å utsette hardøkter dersom jeg har hatt en litt dårlig dag og jeg har ikke vært redd for å kutte ned på økter eller kutte ut økter på skikkelig dårlige dager. Dermed har jeg stort sett hatt skikkelig god kvalitet på kvalitetsøktene og unngått å trene med underskudd over lengre perioder.

Etter hvert som formen har steget har målene for sesongen blitt høyere. Nå er det under en uke igjen til årets første hovedmål, Challenge Venezia. Utstyret er på plass, toppet av den kuleste og raskeste sykkelen jeg noensinne har sittet på. Det sier seg selv at en rask sykkel ikke er mye verdt uten en rask sittestilling, så med hjelp fra en over middels nerdete sykkelentusisast i Drøbak, som hjemme hos meg går under kallenavnet Petter Genial, har jeg funnet fram til en skikkelig rask og komfortabel sittestilling. Jeg visste ikke at det var mulig jeg. Trodde det enten måtte være raskt eller komfortabelt…

Man er aldri garantert at det går bra når det gjelder, men man kan sannsynliggjøre det i veldig stor grad. Ut i fra mine forutsetninger tror jeg ikke at jeg kan sannsynliggjøre det mer enn det jeg har gjort nå. Formen er på plass, utstyret er på plass, aerodynamikken er på plass og jeg er på plass like ved start, en uke før start. Og kona mi har designet en drakt til meg, så til og med imaget er på plass. Jeg har aldri vært helt overbevist om at ”image is everything”, men det hadde vært fryktelig kjedelig om det skulle vise seg at image var det eneste som manglet for å få det til å klaffe, så jeg har sørget for at også imaget er på plass.

Med alle de forberedelsene bør jeg ha opparbeidet gode odds for at det går min vei på søndag. Og gode odds trenger jeg, spesielt når jeg er så breial at jeg lufter konkrete og høye mål før start. Målet mitt er nemlig ny norsk rekord på fulldistanse, under 8 timer 26 minutter. Løypa er rask, så med gode forhold kombinert med en god dag, vet jeg det er oppnåelig. Men været kan man aldri styre, så det viktigste målet er: min første pallplass i en internasjonal konkurranse.