BloggBlogg

Vintereventyret på hardangervidda

Det er to år siden mitt siste ordentlige vintereventyr på Hardangervidda. Sist gang gikk jeg Expedition Amundsen, et 100 km langt pulkløp fra Haukeliseter til Garen i Eidfjord for fjerde gang. Det ble en svært utfordrende og ikke minst uforglemmelig opplevelse, som det gjerne blir når man drar på langtur i et av verdens vakreste og mest utfordrende naturområder. Slike små ekspedisjoner gir alltid minner for livet. På noen få dager skaper det så sterke opplevelser at det føles som man har vært borte i flere uker. Denne gangen hadde jeg lyst til å dele eventyr fra Oslos bakgård med fire bygutter uten mye fjellerfaring. Jeg tror ingen av dem visste helt hva de sa ja til da jeg solgte inn turen for dem, på linje med en utspekulert telefonselger:

BloggBlogg

 ”Hei Torbjørn! Hvordan har du det i dag? Jeg tenkte du ville synes det var deilig med et lite avbrekk fra hverdagen og søvnløse netter med småbarn? Ja tenkte meg det. Vil du bli med på en liten helgetur med pulk og telt over Hardangervidda? Utstyr? Ikke noe stress, INTERSPORT ordner det vi trenger. Alt du trenger er tillatelse fra jobb og kone.”

 Omtrent slik var de neste tre samtalene også. Kort tid etter satt vi fem eventyrlystne karer en torsdag ettermiddag på bussen på vei til Haukeliseter, sør på Hardangervidda. Innen søndag kl 18:19 måtte vi være fremme på Finse togstasjon, helt nord på vidda. Foran oss hadde vi et sted mellom 120 km og 140 km. For gutter som er vant med sykling, løping og langrenn på racingski i Oslomarka, hadde vi et naivt bilde av hva den distansen ville si med tung oppakning i tøffe fjellforhold.

Sent torsdags kveld begynte vi på den strabasiøse klatringen fra Haukeliseter opp til det øde høyfjellet. Etter en drøy time følte vi at vi var langt nok inne på vidda, til å sette opp telt og nyte en natt i villmarken. Første natta bød på regn. Jeg har opplevd det meste av hva vinterfjellet har å by på, men regn i februar var helt nytt for meg. 

Da Roald Amundsen krysset Hardangervidda under sine forberedelser til Sydpolekspedisjonen, ble han også utsatt for vått uvær i fjellet. Han og broren Leon gravde seg i snøen for å søke dekning for uværet, men måtte nesten bøte med livet da de våknet opp og satt fast i snø som var blitt fryst om til is i løpet av natten.

Vår natt ble ikke like dramatisk, men da vi gikk ut av teltene på morgenen, var de omgjort til is-igloer, og tåken lå så tett at landskapet var like hvitt og unyansert som et papirark. 

For Torbjørn og meg var det første natt på over et år vi ikke ble vekket av en menneskelig vekkerklokke klokka 05:57 sharp, så vi lå alle sammen og dro oss til godt utpå formiddagen før vi begynte å traske nordover i et bedagelig tempo med mange små stopp. Vi var da tross alt på ferie. Vi snublet oss framover på det isete føret som strekfigurer på et hvitt ark, der vi ikke kunne se forskjell på motbakke, utforkjøringer og snøskavler i veien. Det var allerede solnedgang da vi nådde Hellevassbu, drøye 20km fra der vi startet. Med to sivilingeniører og en siviløkonom i reisefølget, trengte vi ikke blyant og papir for å regne ut at vi lå dårlig an i forhold til tidsskjemaet vårt. Det var allerede fredag kveld og vi hadde minst 100km igjen til toget på Finse, søndag kl 18:19. Det var bare å gå inn i natta. Det begynte å gå opp for oss at dette kom til å bli alt annet enn ferie.

Nei der må jeg arrestere ordbruken min litt. Det er nettopp dette som er ferie for meg. Fri fra hverdagslige bekymringer og tilbake til basalbehovene: mat, drikke, hvile og varme. Kort oppsummert, å overleve. Alt annet blir betydningsløst. Jeg er aldri mer tilstede i nuet enn når jeg er fysisk aktiv og på vei ut av komfortsonen midt ute i ødemarken. Jeg leste nylig en bok om menneskehetens historie, ”Sapiens”, og jeg ble spesielt fascinert over forfatterens argumentasjon for at menneskene aldri var så lykkelige som før jordbruksrevolusjonen og sivilisasjonene. Jeger- og sankersamfunnet var tøft på sin måte, men å overleve i ødemarken byr på opplevelser man sjelden får smake på i byen. Dette prater vi om mens vi nyter det som i løpet av dagen har blitt en fantastisk utsikt og solnedgang i horisonten. Samtidig har jeg i bakhodet at jeg er veldig glad for at sivilisasjonen har bidratt med pulker, high-tech telt, varme og lette soveposer, vanntett bekledning, stormkjøkken, myke liggeunderlag, fjellski med stålkanter, hodelykter og mye mer. Siden det ikke er jaktsesong er jeg også glad for at jeg har sneket meg mellom reolene på INTERSPORT sentrum, tatt stand foran hylla med real turmat og sanket et lass frysetørket mat til å ha med på turen. Men dette sier vi ikke noe om. Nå er vi jegere og sankere på vei fra Eurasia over det isfrosne Beringstredet til Alaska for å oppdage Amerika for første gang i menneskehetens historie. Ingen vet hva slags farer og muligheter som venter oss.

”Larsi! Jeg har vondt i foten og er sulten og tørst og og sliten og kald. Er det langt igjen til Litlos? Tror du den hytta er åpen, så vi kan chillern litt med sjokolade og pottis i varmestua før vi setter opp teltet?”

Vipps, tilbake i nåtid.

”Det er bare en drøy mil igjen, Hansi. Hvis vi gønner på er vi snart framme”

En mil er ikke ”bare” når man drar pulker på vidda, men det sier jeg ikke noe om. Flere timer senere, midt på natta, ramler vi inn på Litlos og kjøper en six-pack øl med lovnader om Vippsing så snart vi får dekning. Vipps, hytter med dieselagregat og øl hadde ikke de dumme jegerne og sankerne. En time senere slukner vi i teltene våre.

Neste morgen må vi opp tidlig, for vi har turens lengste dagsmarsj i vente. Vi skal gå nesten seks mil, så vi vet at vi må gå på og være effektive med pausene for å rekke frem før midnatt. Dagens marsj går fra Litlos, nordøstover til Sandhaug, videre nordover til Dyranut før vi skal krysse riksvei 7 og gå den siste mila til Kjeldebu, rett syd for Hardangerjøkulen som er Norges sjette største isbre. Det blir en lang, slitsom og nydelig dag. Vi får påskevær fra første minutt og vi sier som Severin Suveren, ”flaks”. For snart har vi ikke like mye flaks. Et par av gutta kjenner på ulike former for skavanker. Selv om formen er god, er ikke fjellski med pulk den mest naturlige bevegelsesformen for bygutter flest. Så jeg tar en sjefsavgjørelse om å trekke to pulker resten av turen for å rekke toget. Selv om det er begrenset med fjellerfaring i gjengen, er det masse styrke og stolthet, så jeg ser at smerten over nederlaget nesten er større enn de fysiske smertene ved å dra pulken når jeg gir kommandoen. Men vi har et tog å rekke, så det får ikke hjelpe.

BloggBlogg

Sent på kvelden kommer vi svette, kalde og utslitte fram til Dyranut. Til vår lettelse er hytta åpen og vi blir tatt i mot av en usedvanlig gjestfri og hyggelige betjeningen. Etter en time foran peisen blir vi nødt til å bite i det veldig sure eplet og gå videre mot Kjeldebu. Vi får vite at det er meldt vindstyrker opp mot liten storm dagen etter, så det gjelder å få gått så langt som mulig før vi camper for natten.  

Søndag morgen våkner vi opp ved Kjeldebu til friskt vær. Men vi starter i medvind, så moralen i gruppa er god. Jeg sier ikke noe om at vi skal gå rundt Jøkulen og dermed få vinden rett i fleisen så snart vi snur vestover. De første 14 kilometrene flyr av gårde før den virkelige moroa begynner. Da er det to steg frem og ett tilbake den neste mila. Vi bokstavelig talt krabber opp bakkene i rykk og napp for å ikke bli feid over ende av vinden og dratt tilbake ned til bunnen av bakken. Selv flatene føles ut som harde motbakker. Langs et av de mest forblåste partiene ser vi et telt som er satt opp i ly for vinden bak en voldsom stein. Det er under slike forhold folk flest sier seg værfaste. Jeg har vært ute i slike forhold mange ganger før, og jeg elsker det så lenge jeg vet vi har kontroll. Det er da man virkelige får kjent på fjellet, og jeg er glad for at reisefølget mitt også får denne erfaringen. Man vet ikke hva det vil si å være i fjellet før man har kjent på dette. Og for de som ikke har opplevd det før, skjønner jeg at man kan bli litt engstelig.

”Lars!? Går vi riktig? Helt sikker? Hundre prosent sikker?”

Ja jeg var helt sikker på det, men jeg var ikke like sikker på om vi gikk fort nok til å rekke toget. 

Etter fem lange timer i motvind kunne vi endelig se Finse.  Noen fikk nytt driv, mens jeg ble plutselig helt tom for krefter. Jeg hadde brukt alt på å holde motet i gjengen oppe gjennom stormen, og nå var det tomt for energi. Selv om de siste kilometrene var i lett terreng, tok det enda noen timer før vi nådde Finse høyfjellshotell, 1222 moh. Utslitte og stolte. Og vi hadde akkurat nok tid til en badstue, en øl og en viltburger før toget til Oslo gikk. Tusen takk til rallarene, som bygget Bergensbanen, en av verdens mest krevende togstrekninger, allerede tidlig på 1900-tallet. De måtte gå på ski tilbake til sivilisasjonen. Vi kunne sette oss på et tog med akkurat det vi kom for; et minne for livet.

BloggBlogg

Salg! 50% på utvalgte varer fra Amundsen! Se mer